se d!

Jeg har tenkt så utrolig masse på hva jeg skal skrive om på bloggen min, og fant til slutt ut jeg ikke gidder å tenke på hva jeg skriver. Det har kanskje med at jeg har tenkt utfattlig mye i det siste også, på så mye rart. Vell, i hovedsak hvorfor jeg liker meg sabla godt i Brasiol, eller Brazil, eller BRRRRASIL, som frøken Kaja ville sakt.

Jeg skal fortelle dere om alt det kule, OKEI?

Liz og Mariana spiller ligretto, som du ser er dritgøy

Såå vil jeg fortelle om min wako dag. Og jeg har laget en adjektiv fortelling.

Jeg våknet opp hos fillette Linda, med en følelse av å ha vrengt magen dagen før. Kvelden før var vi på en blå fest, hvor det var masse luftige ABUfolk. Det var artig, men plutselig to det fyr i magen til Linda den tjukke og Ester den ropende. Det var akkurat som om det var noen fulle folk fra danskebåten som danset i magen. Vi følte begge for å dra hjem, så gjorde vi det, med rullette Fred. Dagen etter, altså, i dag, var jeg passe kjørt. Jeg gikk hjem til det kræsjende huset mitt for å roe meg ned før jeg skulle med prompende Ivo til klatrehallen. Da jeg kom hjem spurte Mariana min søster om jeg ville bli med å spise lunsj med besta. Det var klart jeg ville. Jeg ble fortalt at hun var visst veldig freidig og kjapp på frekkorda, men det merket jeg lite til grunnet særdeles sterke språkforståelsesproblemer. Etter lunsj skulle vi kjøpe en smilende pute før jeg skulle hjem, skifte, å dra ned igjen til samme stedet, for å møte Ivo for å dra på klatretur. ÅÅÅ vettunoe, dette var jo kjipt, gidder ikke skrive om min hektiske dag jeg.. KORT; dro til klatrehall, klatrehall stengt, gikk langt tilbake for å prøve å ”turne”, kom ikke inn, gikk på Mc Donalds, dro tilbake til klatrehall, klatret, GIKK tilbake til hus, snakket med de folka som bor rundt et tre i gata mi, som jeg skal skrive om senere, gav dem klær og ris, dro på fest i en  kirke, tilbake til hus, ut på ”Beatles” konsert med Mariana, hjem, kake, sove.

Her i BRRRASIOL har jeg liksom følt en stor trygghet i min kristne tro. Den har hjulpet meg, og gitt meg ”mit flamande hjarte”. Nei seriøst, det er sant, jeg føler noe rart, som jeg ikke har kjent før, og klarer ikke beskrive det helt, men er DRRITTbra. Og så skal jeg skrive historien til Benedicte og Cecilie som Benedicte fortalte til meg i dag. De er forresten på DTS på Hawaii. Ja, okei: Benedicte; vi var på tur langt i hutti med en moped. For og gjøre en lang historie kort, mopeden fikk motorstopp og vi hadde ikke peiling på hva vi skulle gjøre. Etter ei stund satte vi oss ned på en benk. Vi hadde med nytestamentet, Cecilie slo opp i rom 5.3. Les det hvis du har bibel i nærheten;) Etter vi hadde bedt kom det en mann i en stor varebil rett ved oss. Vi begynte å snakke til han om at vi ikke fikk til mopeden, så kom vi på at kanskje vi burde prøve å starte den etter vi hadde bedt. og sannelig min hatt gikk den poå. Vi jubla av glede og måtte fortelle dette til mannen at vi hadde bedt og plutselig begynte han å fortelle hele hans historie at han var kristen men ikke kona og branene og at han hadde det litt tøft med det, men dette ble et skikkelig bønnesvar for han også, og vi fikk muligheten til å be for han etterpå. Døds kult!

Ellers er alt shitbra, og folk er dritkule, alle sammen. Fikk forresten høre en del av fulle menn om Norwegian Wood (This Bird Has Flown) i dag. Merket meg ikke var helt der på Beatles tekstene. CAI CAGAR NO MATO, neida, cá com Deus.